Periodontal undersøkelse

Klinisk undersøkelse

Bare den kliniske undersøkelsen på tannlegekontoret gjør det mulig å vurdere tilstanden til tannkjøttet riktig.

Egenvurdering av tannkjøttet, for eksempel hjemme foran speilet, er ikke tilstrekkelig for en riktig vurdering, fordi det er umulig å avgjøre selv om tannens festeapparat allerede er skadet av betennelse i tannkjøttet. Tannkjøttlommer kan man heller ikke oppdage selv.

Bare en grundig klinisk undersøkelse på tannlegekontoret med en såkalt periodontal sonde kan gi svar på om tannkjøttet er friskt, om det foreligger tannkjøttbetennelse (gingivitt), eller om det dreier seg om en sykdom i tennenes festeapparat (periodontitt).

Periodontal screening

Ved en første kontroll kan tannlegen eller tannpleieren utføre en såkalt periodontal screening, som bare tar noen få minutter.

Den periodontale screeningen utføres for raskt å fastslå om det finnes problemer med tannkjøttet. Det er en enkel måte å påvise gingivitt eller oppdage periodontitt på.

Med en periodontal sonde måles inntrengningsdybden ved tannkjøttkanten skånsomt og nøyaktig.

Etter denne korte undersøkelsen utføres videre undersøkelser bare dersom det er tegn på skade på strukturene som fester tennene i kjevebeinet. Disse videre undersøkelsene omfatter den såkalte periodontalstatusen og supplerende røntgenbilder.

Periodontalstatus

Den nøyaktige kliniske sonderingen med den periodontale sonden, der tannkjøttlommene og høyden på kjevebeinet måles med millimeters nøyaktighet, er uunnværlig for å stille diagnosen periodontitt.

Ved den kliniske undersøkelsen med den periodontale sonden måles sondens inntrengningsdybde i tannkjøttlommen på opptil seks steder per tann med millimeters nøyaktighet. Konkret måles avstanden mellom tannkjøttkanten og bunnen av lommen. Dette kalles lommedybden (sonderingsdybden). På friske steder er lommedybden høyst 3 mm. På steder der periodontitt allerede har ført til nedbrytning av tannens feste, kan lommedybden være 4 mm eller mer.

I tillegg registreres høyden på kjevebeinet (festenivå) nøyaktig i en såkalt periodontalstatus. En periodontalstatus er uunnværlig for diagnose og behandlingsplanlegging. Periodontalstatusen kan registreres på nett på ethvert tannlegekontor og brukes på nytt: www.periodontalchart-online.com.

Røntgenfunn

Målingene med den periodontale sonden kan avdekke steder i tannsettet med større lommedybder, som krever en supplerende vurdering med røntgenbilde.

Diagnosen periodontitt kan først bekreftes endelig med de nødvendige røntgenbildene. Valget av røntgenbildene som trengs for å stille diagnosen periodontitt, kan først gjøres etter den kliniske undersøkelsen. Slik kan unødvendig strålebelastning unngås.

I det enkleste tilfellet består et røntgenfunn av 2 bilder (bitewing-bilder), og i det mest omfattende tilfellet av en såkalt røntgenstatus med opptil 14 ekstra røntgenbilder eller et panoramarøntgenbilde. Røntgenbildene må vise kjevebeinet rundt tannen og gjøre det mulig å anslå hvor alvorlig beintapet er.

På ethvert røntgenbilde som tas på tannlegekontoret, skal tannsettet undersøkes både for karies og for periodontitt.

Mikrobiologisk test

I dag gir mikrobiologiske metoder oss tilgang til informasjon som ikke var mulig å få med konvensjonelle testmetoder.

Med moderne mikrobiologiske tester undersøkes sammensetningen av plakket for følgende skadelige bakteriearter:

• Prevotella intermedia
• Porphyromonas gingivalis
• Agregatibacter actinomycetemcomitans
• Treponema denticola

Kostnadene ved denne supplerende diagnostikken er berettiget dersom informasjonen som oppnås, fører til bedre behandling, eller dersom unødvendig behandling kan unngås.

Klassifikasjon av periodontale sykdommer

Diagnosen gingivitt og periodontitt bygger på den internasjonalt anerkjente klassifikasjonen av periodontale sykdommer.

I 1999 ble den første internasjonale workshopen om klassifikasjon av periodontale sykdommer holdt i USA. Den viktigste nyheten sammenlignet med den europeiske klassifikasjonen fra 1993 var at sykdomsformene ikke lenger primært ble definert ut fra pasientens alder på tidspunktet for den første diagnosen (f.eks. juvenil og adult periodontitt). De nye formene kronisk og aggressiv periodontitt ble innført, i tillegg til for eksempel periodontitt som kan være forbundet med systemiske sykdommer.

Den nye klassifikasjonen fra 2018 skiller imidlertid ikke lenger mellom kronisk og aggressiv periodontitt. Periodontitt beskrives nå – i likhet med klassifikasjonen av diabetes – ved hjelp av stadium (staging) og grad (grading).